Våre lokaler
Våre lokaler
LPO surf på Stadt
LPO surf på Stadt
LPO sommer 2012
LPO sommer 2012
Holmenkollstafett-laget 2013
Holmenkollstafett-laget 2013

UTMERKELSER

2017 Asker kommunes byggeskikkpris
  Varnerbygget
   
2014 Masterplanner of the year
  Vulkan        
   
2014 Olavsrosa
  Mathallen
   
2013 Årets bygg 2012
  Papirbredden II
   
2013 Drammen bys byggeskikkpris
  Papirbredden II
   
2012 Cityprisen 
  Vulkan
   
2011 Forsvarsbyggs arkitekturpris Idrettsparken 
  Idrettsparken boliger
   
2011 Innlandets trepris 
  Idrettsparken boliger
   
2011 NSWs jubileumspris
  Vulkanområdet og Bellonabygget
   
2008 Tilgjengelighetsprisen
  Papirbredden II
   
2008 Europrådets jubileumspris
  Svalbard Museum
   
2006 Tilgjengelighetsprisen
  Arendal kultur- og rådhus
   
2004 Oslo kommunes pris for god byarkitektur
  Oslo Spektrum
   
2004 Forsvarets byggeskikkpris
  Rena Leir
   
2003 Statens byggeskikkpris
  Møllerbyen Moss
   
2002 Moss bys pris for god byggeskikk
  Møllerbyen Moss
   
1998 Betongtavlen
  Rena Leir
   
1993 Murverksprisen
  Oslo Spektrum
   
1992 Sundts Premie
  Astrup Fearnley gården
 

 

 

 

LPO arkitekter er i dag et av landets ledende arkitektkontor med 76 ansatte og 55 partnere. Vi håndterer komplekse prosjekter innenfor plan, arkitektur og transformasjon på alle nivåer fra mulighetsstudier, prosjektering og oppfølging til ferdig bygg.

Som en engasjert samfunnsaktør, etterstreber vi å lage gode, helhetlige løsninger for brukerne og samfunnet som helhet der både bærekraft og innovasjon ivaretas. Med eget kontor på Svalbard har vi også opparbeidet oss spisskompetanse innen arktisk arkitektur.

Vi har et godt rykte hos våre oppdragsgivere og blitt premiert med flere utmerkelser både i Norge og i utlandet. Hos oss trives de ansatte som likeverdige partnere i lyse, moderne lokaler sentralt i Oslo.


LPO MODELLEN

I LPO deler vi ansvar og eierskap. Alle medarbeidere tilbys partnerskap og alle partnere har like store aksjeposter.

Per 1. mai 2017 er vi 55 partnere av totalt 76 ansatte.

LPO ledes av et styre med Lars Haukeland som leder med Hilde Sponheim som daglig leder.
 

 

KOMPETANSE

LPO har allsidig praksis innenfor4 hovedkompetanseområder:

Bygg og prosjektering
Plan og regulering

Programmering og annen rådgivning
Utstilling
 
LPOs partnere kan dokumentere stor kompetanse på høyt akademisk nivå, bl.a. gjennom undervisning og sensoroppdrag innenfor universitet og høgskoler.
 
LPO har sentral godkjenning i tiltaksklasse 3 i henhold til plan- og bygningsloven. 
 

UTGANGSPUNKT

LPO arkitekter as ble stiftet 17. februar 1983 på bakgrunn av 1. premie i arkitekt-konkurransen om Grønland-Vaterland i Oslo. Firmaet ble stiftet av sivilarkitekt MNAL Lars Haukeland, Pål Henry Engh og Ola Aasness. Les mer om LPOs historie lenger ned på siden.
 

HISTORIE

Aksjeselskapet LPO ble stiftet 17. februar 1983. 1. premie i arkitektkonkurransen om Grønland-Vaterland året før hadde lagt grunnlaget for å etablere kontoret.

 

Gründerperioden  (-1983)

Forhistorien, LPO arkitektkontor as blir etablert og antall ansatte øker fra 3 til 5. Omsetning 1983; NOK 1.06 mill.
 
     Oslo på slutten av 1970-tallet. Arkitekt­høgskolen var en begynnelse. Ola (Aasness­) hadde avsluttet studiene med en diplombesvarelse om Vestbane-område­­t. Lars (Haukeland) og jeg var fortsatt studenter. Lars; - oppvokst i Aske­r med anerkjente kunstnergener. Hans arkitekt­faglige dyktighet hadde bl.a. brakt ham til Paris for å motta en høythengende pris for et fremragende studentarbeid. Jeg; - oppvokst blant lastebiler og burot på den andre kanten av byen. Oslos østkant var min leikegrind. 
 
    Lars startet arkitektkontor, først sammen med studentkollega Petter Boge­n; - Arkitekte­ne Bogen og Haukeland. Se­inere bare Lars; - Arkitekt Lars Haukeland. Kontoret hans lå i annen etasje i et trehus oppe i Akersveien. Jeg flyttet inn i et kott vegg i vegg. Mens Lars tegnet og ga form til en boliggruppe for sentrale arbeiderpartifolk oppe i Holmenkollåsen, skrev jeg på en arkitekturguide for Oslo. Formidling var liksom mitt fag. Sammen jobbet vi som lærere på Arkitekthøg­skolen. Svein (Dybvik), Arvid (Rønsen Ruud) og Beate (Bruun) som nå alle er partnere i LPO, var våre studenter. Lars sin faglige dyktighet og min byentusiasme kombi­nert med en felles lekende formidlingsevne med stadig nye overraskelser, ga oss et felles fortrinn. Vi fant tonen i et fagoverskridende fellesskap og flyttet inn på samme rom i Fredensborgveien 11. På den adressen holdt vi til lenge.
 
    På Arkitekthøgskolen hadde vi gitt Grønland – Vaterland som oppgave. Da arkitektkonkurranse­n med samme tema ble utlyst våren 1982, måtte vi selvsagt delta. Lars hentet inn Ola som i mellomtide­n hadde skaffet seg omfattend­e arkitekt­erfaring fra Lund & Slaatto. Jeg hang meg på med mine egne innspill. Spinnhjule­t var i gang. Vi ville bygge høyt; høy­­­­er­­­­­­­e enn Postgirobygge­t. Vi ville bygge for folket; rockearena, ungdomshotell, husbankleiligheter. Midt i byen. Vårt motto var Bill.mrk.: Sentralt. Ingen, i hvert fall ikke jeg, kunne forestille seg at vi skulle vinne. Vi vant!  Arkitekter banna i kirka og vant 150.000, skrev Da­gbladet. -Oasen på Vaterland, fortsatte de. Forventningen­e var høye. Vi dro til New York. Nedturen kom seinere.
 
 
    Bordet fanget. Hvordan skulle vi jobbe? Hva skulle vi hete? Slagordene hang tett. – Verktøy for et ålreit liv, sa noe om vårt egentlige mål. – Dårlig tid er en bra metod­e, sa noe om vår energi og vårt pågangsmot. Vi ønsket å skape noe som løfte­­t oss over oss selv, noe som over­levde oss selv. Vi likte metaforen med  rocke­band og motsetninger som utfylte hverandre framfor en tradisjonell praksis som bygget individuelle karriere­r rundt egne navn. Kanskje vi kunne finne et navn som asossierte oss med et kraftverk? Eller en kokende gryte? Hva om vi kalte oss Oslo Arkitektkontor? Navne-valge­t ble vanskelig. Til slutt måtte vi bestemm­e oss. 17. februar 1983 ble LPO arkitektkontor AS formelt stiftet. Elisabeth (Undstad) som i dag er vår eneste pensjonis­t, ble ansatt for å administrere oss. Bente (Kleve­n) kom fra Trondheim og var ut­dannet arkitek­t på NTH, også hun med erfaring fra Lund & Slaatto. Både Elisabet­h og Bente ble raskt partnere i selskapet. Det feiret vi i Paris. Neste tur gikk til Finland. En vanlig personbil ga plass til alle.
 
 
 
Den første oppbyggingsperioden (1984-1992)
Vi har få, men store prosjekter. Antall ansatte øker til over 30 personer mot slutten av 1980-tallet, men blir redusert til 8 på begynnelsen av 1990-tallet. Ola Aasness er daglig leder. Omsetningen varierer fra NOK 2.7 mill. i 1984 til NOK 26.8 mill i 1988.
 
    Boligene i Holmenkollåsen ble ferdig­stilt. Neste prosjekt var for kunstneren Victor Lind som bygget bolig og atelier i hagen til svigerforeldrene på St.Hanshaugen. Samtidig hadde vi skaffe­t oss et spesialfelt som har hengt ved oss siden; - utstillinge­r. Reisen til Amerika, Boliger for folk flest, Historiens Hus, Oslo-1000 år; - bare for å nevne noen av våre produksjoner. Både russiske krigsfanger og norsk oljeindustr­i har fått vår oppmerksomhet. Allerede på Arkitekthøgskolen hadde Wilhel­m (Munth­e-Kaas) og jeg tatt permisjo­n fra studiene for å lage en utstilling om østkanten på 1890-tallet. Bak maskinene – under fanene ble en ube­tinget suksess. -Bedre kan det ikke gjøre­s, skrev den unge Peter Butenschø­n i Dagbladet. I 1982 fikk vi med oss Lars  og laget årets sommerutstilling på Maihaugen. Temaet var byggeskikk i Norge. Metoden var bestemmend­e for resultatet; - vi leide bobil. Kjørte Norge på langs i løpe­t av 14 dager. Hver dag fotodokumenterte vi ett sted, hver natt kjørte vi videre. - 14 steder ble en utstilling som utfordret en moraliserende oppfatning om at det var stygt i Norge. Vi formidlet et annet syn. Var ikke dynamikken og motsetningene en forutsetning for en levend­e hverdagskultur? Selvsagt måtte vi få kritikk. – Lar humla suse, oppsummerte Dagbladet.  
 
    Grønland-Vaterland ble det stor­e prosjekte­­t som gjorde det mulig å ansett­e fler­e folk. Wilhelm ble endeli­g en permanen­t del av LPO. Svein (fra Arkitekt-høgskolen), Gry (Holter), Jan (Knoop), Inger (Pettersen), Astri (Thån) og Marius (Wormdal) er også fortsatt her. Det samm­e er Margrethe (Friis) som var student og sommervikar. Å jobbe mye ble vår felles skjebne. Energi skapte energi. Overskuddet satt likevel løst.  LPO Bar ble en årlig glede, - også utenfor våre egne rekker.  LPO Academy gikk kanskj­e litt tregere? 3 timers lysbildeshow om Glasgo­w og Chica­go hadde begrenset akademisk verdi. Da var det lettere å være med LPO Travel på tur. Lars utpekte Venez­ia som vår stemme­gaffel. Den Store Stavkirketuren viste oss Norge på sitt vakreste. - Og,  hvor mange ganger har vi egentlig vært i Danmark? Alle var glade inntil tragedien rammet oss i desember 1988 da Jan Agnar (Torkildsen) forsvant på havet på vei tilbake fra Grenen. Jeg ble liggende på sjukestua i Skagen med svært lav kroppstemperatur.
 
    26. januar 1984 ble I/S PGV Prosjekterings­gruppen Grønland-Vater­lan­­d stiftet av LPO og Multiconsult. Formålet var å utvikle og gjennomføre konkurranse­prosjektet fra 1982. Det først­e oppdraget besto i å legge grunn­laget for en samlet reguleringsplan for området. Økonomiske realiteter bland­et med en overdreven optimisme om ubegrenset vekst, falt sammen med en ny kommuna­l styringsmodell. Finansrådmanne­n som hadde holdt en beskyttend­e hånd over helheten, hadde utspilt sin rolle. Konkurranse­prosjektets ulike elementer ikke bare vokste, - de ble splittet opp i enkeltprosjekter i konkurrans­e med hverandre. En byhall med flatt gulv for lørdags­dans og katteutstillinger ble til Oslo Spektrum. Et syltynt hotell med 13 rom pr. etasje ble til Oslo Plaza. Buss-stasjon med ungdomshotell ble til Galler­i Oslo. Antall boliger på Grønland ble mer enn mangedoblet. Vi fikk ansvare­t for Oslo Spektrum og Galleri Oslo. Oslo Plaza og boligene på Grønland tok andr­e seg av. Den opprinnelig planlagte moské­en som hadde lagt grunn­laget for retningene i prosjektet, forsvant. Ikke nok med det; - kommunen solgte den såkalte Triangeltomta som var holdt utenfor arkitekt­konkurransen til høyst­bydende. De bygge­t Oslo City. 
 
 
    Igjen dro vi til Amerika. Pink Floyd innendørs med full kontroll over lys, elektronisk forsterket lyd, sikkerhet og logi­stik­k, imponert­e en hel byggekomité. – Let’s do it at home. Tilbake i Oslo ble både innhold og beliggenhet bestemmende for prosjektets utforming og materialbruk. 60 tonn nyttelast i taket, raske sceneskift, trailere helt inn på s­cenen, 10.000 på tribunen, stor rømnings­kapasitet. Byhallen ble pakket inn i noe vi markedsførte som et magisk teppe. Sammen med keramikeren Søren Ubisch og grafikeren Guttorm Guttormsgård utviklet LPO den unike fasaden som består av 400.000 teglstein hvor ingen er like.  At prosjektet ble levert innenfor avtalte tids­rammer og avtalt budsjett, ble også en suksessfaktor. 
 
    Galleri Oslo ble en annen historie.  Nedturen rammet alle selv om mottakelsen den første tida var overstrømmende. Selv husker jeg avdøde professor Christian Nordberg-Schultz som med sin blanke isse og spisse stemme gratulerte på vei nedover Akersgata; - du Engh, det Galleri Oslo må være noe av det beste som har skjedd moderne norsk arkitektur? Han hadde leste Aftenpostens begeistrede kritikk. Forlegen og med en snikende følels­e av at noe var galt husker jeg svare­t; - ja, jeg er stolt, hvorpå CNS repliserte raskt; - du Engh, dere i LPO, stolthet er vel ikke noe for dere?
 
    LPO fortsatte med å vinne arkitektkonkurranser. Hovedkontor for skips­meglerfirmaet Fearnleys med plass til den anerkjente kunstsamlingen med et lignende navn i underetasjen, var opp­rinnelig formet som en bue der byen åpne­t seg mot havna. Den store inngangsdøra for enden av Revierstredet markerte museets åpningstider. Trappa ned til de varierte utstillingssalene hvor Anselm Kiefers skulptu­r Ypperstepresten bokstavlig talt var det store tyngdepunktet ga oss sammen med det svevende taket over gårdsrommet som var utviklet sammen med Ove Arup i London, fornyet anerkjennelse. 
 
    Mens Ola og Lars holdt på i Oslo dro Wilhelm og jeg til Sevilla. LPO hadde fått i oppdra­g av Utenriksdepartemente­t å utvikle den norske paviljongen på verdens­utstillingen i 1992. Endelig skull­e vi kombiner­e budskap og innhold med rom og bygning.  El aqua es vida formidle­t vannets vei fra fjellets topp til havets bunn, - og opp igjen. Langs veien fortalte vi histori­en om norsk natur, kraft-krevende indu­stri, fiskeri, skipsfart, olje, - og selv­sagt miljøvern. I tett dialog med et kunstner­team utviklet vi det såkalte røret og fylte det med et 13 minutter langt bildespill bestående av 220 lysbildeframvisere og egenkomponert lyd. 15.000 mennesker passer­te røret hver dag. Tyskerne likte oss ikke. Dagbladet skrev om ; -skandale­n ingen vil snakke om. Time Magazine skrev derimot om; - a sublime jewel box. The best at Expo. Kanskje forståelig at franskmennene ga oss i oppdrag å utforme en tilsvarende minnepaviljong etter D-dagen i Nor­mandie? Le Prix de la Liberté åpnet på stranda i Arromanches i forbindels­­e med 50-årsmarkeringe­n i juli 1994. 
 
 
    Tilbake i Norge hadde de dårlige tiden­e også rammet LPO. Jan og Wilhelm ble tilbud­t partnerskap og takket ja. Alle andr­e, bortsett fra Inger, ble sagt opp og måtte slutte. 
 
 
Den andre oppbyggingsperioden (1993-2006)
Prosjektene er mange og varierte. LPO arkitektkontor skifter navn til LPO arkitektur & design. Antall ansatte øker til 36 personer i 2006 og Pål Henry Engh er daglig leder. Omsetningen varierer fra NOK 4.7 mill. i 1993 til NOK 30.2 mill. i 2002.
 
   Det gikk tregt. Vi dro til Hamar og Lille­hammer og deltok i arkitekt-konkurransen­e om OL-anleggene uten å nå helt til topps. I konkurransen om nytt kultur­hus på Jessheim hadde vi større hell.  -Dette er et prosjekt som blir til fordi noen kjenne­r noen som har en lastebil, sa direktøre­n til oss da vi fikk oppdraget med å ominnrede lokalene etter Club 7 til nye lokaler for Stenersenmuseet. Honoraret var begrenset.
 
    I 1996 vant vi endelig en ny stor kon-kurrans­e. Forsvarets store utby­g­gi­ngs­plan­­­e­­­­r på Rena la et nytt grunnlag for å vokse. Tidligere medarbeidere ble kalt tilbake. Nye ble ansatt. Med forbilde i historien­s fortifikasjons­anlegg etablerte vi en garnisons­by med forlegninger, forpleining og velferdsanlegg, - og en øvre leir med undervisnings- og øvingsanlegg, verk­steder og garasjer. Formålet var å samle alle Hærens aktiviteter innenfor et kom­pakt og robust anlegg med korte avstander og stor arealeffektivite­t. Ubehand­la malmfuru, mange steder ut­viklet som en egen stavkledning, ble l­eirens kjennetegn. 
 
 
    Vi fikk samtidig flere bein å stå på. Rand­i (Wøien) kom fra NTH med stor plankompetanse.  Såkalt tidlig fase med mulighetsstudier og etterfølgende reguler­ing ble vårt nye kompetanseområd­e. Hausmannskvartalene ble analysert.  Det samme ble Oslo’s særpreg som underlag for kommunedelplan for byutvikling og bevaring. Sørenga og Filipstad ble satt på kartet. Gjennom ALL-plan sam-arbeidet Arcasa og Link arkitekter med LPO om reguleringsoppdrag på Fornebu. Funksjons­analyser og romprogram var også et nytt kompetanseområde. Kulturhistorisk Museum til Bjørvika var lenge en viktig oppgave. Nasjonalmuseet til Tullin­løkka ble en annen. Kunsthøgskolene i Oslo og Bergen ble programmert av oss. Dialogbaserte prosesser var vår arbeidsmetode selv om det betød mange møter, men som til slutt ga entydige og velforankrede svar.
 
    Bytransformasjon hadde fulgt oss som oppgave siden oppstarten i 1982. Etter årtusenskiftet ble besvarelsene mer raffi­nert­e, - mer stedstilpasset. For Mølle-bye­n i Moss mottok vi Statens byggeskikkpris for forbilledlig transformasjo­n av verne­verdig bygningsmasse. Vi vant konkurranse­n om nytt kulturhus i Arenda­l. Med prosjektet Drammen United fikk vi ansvaret for å utvikle Papirbredde­n. Konkurranse­n om Vulkanområdet ved Akerselva vant vi to ganger. Først for staten som ville samlokalisere Riks-konserten­e, Riks­teateret og Riksutstillinge­r. Deretter for Anthon B. Nielsen og Aspelin-Ramm som kjøpte området og inviterte til ny konkurrans­e.
 
      Buss-stasjonen på Vaterland, By­hallen og paviljongen i Sevilla, seinere også på Expo 2000 i Hannover, hadde lært oss noe om funksjonelle sammenhenger, lesbarhet og logistikk. Kunnskap­en kom godt med da vi under motto Next to nothin­g vant konkurransen om utvidelse­n av Nasjonalteateret stasjon. Areaeffektivitet sammen med enkle og lesbare forbindelse­r var viktige ledetråder. Seinere fulgt­e vi opp med nytt grensekontrollområd­e på Svinesund hvor et enkelt hovedgrep reduserte tomteareale­t med mange mål og sparte trailersjaførene for unødig vridning på ratte­t. 
 
Profesjonaliseringsperioden (2006-2012)
Antall ansatte fortsetter å øke. Vi om­organiserer oss med ny eierstruktur, skifte­r navn til LPO arkitekter as, får ny grafisk profil  og flytter fra Fredensborgveien til Bislett. Lisbeth Halseth blir daglig leder. Omsetningen øker fra NOK 31.4 mill. i 2006 til NOK 62.5 mill. i 2012
 
      Historiene gjentok seg. Livet gikk i for små sirkler. Hvor skulle framtida bringe oss? Kanskje noen ville overta? Der andre arkitekter ansatte kronprinser lette vi ette­r nye modeller. Vi ønsket å videreutvikle en kultur og et engasjement som kunne løfte LPO uavhengig av de opprinnelige gründerne. Da måtte vi gjøre noe med eierstrukturen, og fordele ansvar og rettigheter etter et likeverdig prinsipp. Forutsetningen for å lykkes var at vi samtidig skilte tydelige mellom et demokratisk eierskap og et profesjonelt lederskap. - Medarbeiderkapitalisme, ble et forløsend­e stikkord. De gamle eierne solgte seg ned. De ansatte fikk tilbud om å kjøpe seg opp. Alle skulle eie like mange aksjer. Tilbudet ble mottatt med begeistring. 2. oktober 2006 økte antall eiere fra 7 til 26. Lisbeth (Halset­h) som hadde vært ansatt i LPO siden 2001 takket ja til jobben som daglig leder. Hun løftet oss profesjonelt. Energien kom tilbake. Jeg kom tilbake. Overskudd og utbytte økte fra år til år. Studieturen gikk til Svalbard det ene året, - til Kina det neste.
 
 
 
 
      Endringene ga oss samtidig et nytt faglig fokus. Fortsatt løste vi store bygg- og planoppgaver. Utstillingsoppdrag var en del av porteføljen. Boligutvikling ble det neste. Allerede i 1998 hadde vi vunnet arkitektkonkurransen om Sjølysstranda sammen med 4B. Nå sto vi på egne bein med prosjekter både på Røa, Marienfryd, og framfor alt på Sørenga. På Vulkan satte vi fokus på energi, miljø og gjenbruk. Bellona og Mathallen burde være kjent for de fleste. - Og, vi satset i nord! I Longyearbyen etablerte LPO eget kontor med 2 fast ansatte. Da hadde vi allerede mottatt Europarådets pris for Svalbard museum som det beste museet i Europa i 2006. Grense Russland er fortsa­tt en vikti­g oppgave. Øst-Finnmark er en fortettet del av verden med kulturmøter som langt overgår bare det å være et ytter­punkt på værmeldingskartet. 
 
 
Hva nå?
Ørjan Høyer-Farstad blir ny daglig leder i august 2012 etter å ha begynt som praktikant sommeren 1998 og fast ansatt fra 2005.Vi er 56 ansatte hvorav 38 aksjo­­­­nær­e­r.
    
Det er lov å være stolt. Det er lov å være stolt over å ha vært med å bygge opp noe som er livskraftig og står på egne bein. Noe som er i ferd med å overleve meg sjøl. Var ikke det også vår opprinnelige intensjon? Den gangen hadde vi store oppgaver foran oss. Den gangen vant vi konkurranser. Fortsatt har vi store oppgaver foran oss. I juni 2013 skal vi levere en anbefaling til regjeringen om regjerings­kvartalets framtid. I 2018 lander de første F 35 på Ørland. Bordet fanger. Fortsatt vinner vi konkurranser. Nå vinner vi dem selv uten at de gamle gründerne er med på laget. Energi skaper fortsatt energi. Siste nytt er Svalbard miljø-vernfond som har bevilget 1.2 millioner kroner til å realisere opprustin­g av museet i Ny-Ålesund på bakgrunn av vårt forprosjek­t. Snart åpner det vesle kunstgallerie­t for Per og Kajsa i Saltdal. Hva var det Marie (Claussen) en gang sa? - Tenk om LPO visste hva LPO vet? Energi og mangfold har alltid vært LPO’s styrke, - vil alltid være LPO’s styrke!
 
phe/november 2012